En eller annen gang på '60-tallet...

På '60-tallet hadde ingen hørt om AIDS, ingen snakket om kreft, hjerte og kar-sykdommer «eksisterte ikke» i folks bevissthet, noen uheldige «stupte» eller døde brått, men sånn var livet... Ikke var det farlig å røyke, og ingen var opptatt av alt dette sunnhetshysteriet som vi har i dag. Folk spiste normal, norsk mat – «Vektklubber» fantes ikke, noen var tykke, men det var deres problem...

Ikke var det finanskrise eller lånehysteri, folk kunne ikke «fikse penger» som i dag...

Folk brydde seg ikke om kriger som ikke direkte berørte oss selv, og man var skeptisk til russere, utenom vodkaen deres – Noe som het «Syden» var nytt, spennende og «eksotisk-fjernt» som reisemål, for de fleste var det uoppnåelig, men mange likte å snakke om det allikevel og skøyteløperne var folkehelter. Det fantes knapt noe større enn «Kupper'n», Per-Ivar Moe og Maier – og disse irriterende nederlenderne som også gikk på skøyter, var noen eklinger som ødela for de norske!

Jeg husker Per Ivar Moe. Jeg husker fargebilder av ham med skøytelua på hodet, blant annet ei blå lue med to hvite striper, og selvfølgelig den hvite djevellua med de norske fargene. I 1965 ble han verdensmester på Bislett, bare 20 år gammel.

Og jeg husker OL i Grenoble i 1968. Fred Anton Maier vant 5000-meteren, Magne Thomassen tok sølv på 500 meter og Ivar Eriksen sølv på 1500. Men på 10.000 meter gikk det galt. Maier hadde gått 15.23,9 og så ut til å ha gullet i lomma, helt til svensken Johnny Höglin kom og slo ham med tre tideler.

Det likte faren min dårlig...

Han mente Höglin hadde en «hæstkukstil» på skøytene. Han gikk veldig oppreist og hadde en huggende bevegelse opp og ned med overkroppen, og pappa mente rett og slett at det var juks å «hofte seg fram» på denne måten.

Jeg syntes egentlig stilen passet godt til navnet hans. Med den huggende stilen kunne han umulig hete noe annet enn «HØGGlin»...

Og det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre at denne HØGGlin hadde slått Fred Anton Maier med tre tideler og tatt OL-gullet.

Jeg husker også at TV-signalene forsvant under OL. Transformatoren som sendte TV-signalet fra Vassfjellet datt ut, og dermed var det bare å komme seg opp på loftet og flytte antennene slik at vi i stedet kunne ta inn signalene fra Reinsfjellet. Vi fikk bilde igjen, men det var et jævlig dårlig bilde med masse snø.

Sånn så vi OL i Grenoble hjemme på Sørburøy...

Kennedyene var «Amerikas kongelige» og de drev på med politikk, skandaler og filmstjerner, to av dem ble skutt til døde. Martin Luther King jr. ville hjelpe fargede i Amerika til et bedre liv, han ble også skutt...

Men alt dette var på langt nær nok til å overskygge hvor fantastisk Amerika var, med sine millionærer, nylonstrømper, digre biler og rosa tyggegummi, som «smaken» nesten aldri gikk ut av... denne «tyggisen» var antakelig så full av tilsetningsstoffer at man hadde blitt innesperret på livstid for å selge et sånt produkt i dag – e-stoffer fantes ikke, miljøet var ikke noe problem, ingen trodde for alvor på at man kan fylle opp hele verdensrommet med eksos – ingen miljøavgifter var funnet opp heller...

Riktignok hørte vi at amerikanerne drev og napalmbombet Vietnam, men det var knapt nevnt på «Dagsrevyen» og vi visste ikke hva napalm var...

Vi hadde én TV-kanal med «finsk fjernsynsteater» nesten hver tirsdag. «Detektimen» på fredager og «Krutrøyk» på lørdager fra «Dodge City», med Marshal Matt Dillon og Miss Kitty fra «Longbranch Saloon» – de var begge for sjenerte til å ende i samme seng – og Festus Haggen var alltid slagferdig der han kom ridende på muldyret sitt og hver julaften var det «Vi går ombord» med «høvdingen» Erik Bye.

Han og orkesterleder Willy Andresen hadde også direktesendte programmer fra «Store Studio» nesten hver lørdag i mange år.

Erik Bye måtte i hver eneste sending låne et lommetørkle av Willy Andresen for å tørke svetten av ansiktet – og jeg husker at under et av de siste programmene de to hadde på lørdager så fikk Willy Andresen igjen en svær bunke med lommetørklær av Erik Bye...

Søndager var det kirkelig påfyll med direktesendt preken på TV og radio, og livssyn med Sverre Tinnå. Han så grinete ut bestandig...

For ungene var det «Kosekroken» hver fredag kl.18.00 – til 18.20 med Ragne Tangen. «Postmannen» (Ulf Wengård) kom i hvert program i sin flotte uniform som kun var sort/hvitt på TV med en sekk med post til «tante Ragne», det var tegninger som barn hadde sendt inn...

Vi lærte å pusse tennene til «Tannspussevisa» – refrenget gikk sånn:

«Det blir ikke hull i ei tann som er rén; og tennene de pusser vi jo én etter én – og gotteri spiser vi bare til fest, som én gang i uka er best. Det er flaut, det er flaut, det er flaut, flaut. flaut – å bare kunne tygge graut»...

Ingebrikt Davik var innom og spilte gitar og Kirsten Langbo spilte «trompet på slurva»...

Romeo Clive og Kanutten spilte og sang, Romeo spilte alltid på gitaren sin, men Kanutten brukte nesten aldri trompeten hun bar rundt på...

Og Mr. Nelson var en skikkelig ekling, han behandlet Pernille på en sleip måte, selv om jeg kjente igjen stemmen til tante Ragne bak dukkene så var det spennende allikevel – og Pompel og Pilt var utrolig skumle men snille...

Og selv om det ikke var «Barne-TV» så syntes jeg at «Tele-Vimsen» var utrolig morsom når han spissformulerte folks gryende TV-vaner, harselerte med bruken av lisenspenger og gjorde narr av kringkastningssjefen! Og på mandager var det spillefilm, gjerne en eller annen «fransk klassiker», slik at man mistet enhver tiltro til at man kunne få se en skikkelig film.

På tirsdager var det også, i tillegg til fjernsynsteateret «Naturmagasinet» med Sverre M. Fjeldstad, der han med sin sonore røst klarte å gjøre tiurleik like spennende som en action-film. Han skildret sine «eventyr» i Nordmarka eller Finnskogen på en måte som var fullt på høyde med de referater vi får fra folk som går på ski til begge polene eller holder på flere år for å krysse kontinenter. Sverre M. Fjelstad hadde kanskje også et adskillig mindre kravstort og et mer takknemlig publikum...

Onsdager var det «populærvitenskap» med «Fysikk på Roterommet» med Helmut Ormestad og Otto Øgrim, der det putret og smalt under de forskjellige eksperimentene som disse to utførte ved hjelp av kniv, gaffel og kasseroller – jeg husker jeg lærte at i et egg er luften i den tykke enden...

Vi hadde «Dyreliv på nært hold» med Per Hafslund, denne joviale fyren som gjerne spiste deler av dyrene han fortalte om, han spiste også rå maur «rett fra tua». Jeg glemmer det aldri!

På torsdager var det «ingenting» på TV, men det gjorde ikke noe, for det var jo snart helg – og slik startet kretsløpet igjen...

Og nr. 91 August Stomperud klarte alltid i siste liten å komme seg hjem til kjæresten Petra, som alltid reiste i forveien, til sin julefering på Sørum – selv om frekke og usympatiske nr. 87 (navn aldri oppgitt) alltid prøvde å stjele Petra fra ham! Petra kunne være naiv å la seg lure og imponere av nr. 87 littegrann, men hun kom alltid tilbake til sin August.

Hvordan nr. 87 feiret jul fikk vi aldri vite...

Sukker var ikke blitt farlig enda og frukt var noe som hørte helg og høytid til. Juice hadde vi nesten ikke hørt om, det var visst noe man brukte fryktelig mange appelsiner for å lage på fine hoteller. «Fryseboksene» eller hjemmefryserne ble salgsvare og førte til at folk kunne begynne å fryse ned matvarer...

Slipsene var smale og skoene spisse, benklærne lignet «kanonløp» og «alle» av gutta brukte «Brylkrem»...

Jentene hadde håroppsatser som inneholdt alt fra isopor til «rislabrød», sånn for å beholde fasongen – og skjørtene ble kortere og kortere...

Skjørtene ble så korte at gutta ble litt usikre og måtte ha hendene dypt nedi bukselommene hvis de sto i nærheten av ei jente – og skjørtelengden, sammen med den nye bikinien som jentene brukte om sommeren istedenfor badedrakter – det var noe som rett og slett virket oppkvikkende på gutta, befolkningen gjorde et markant «hopp» i antall, flere og flere ble litt for sent ute med vielsen – med det til følge at brudekjolen ofte ble sydd med «plass til gjester» – og bedehuskulturen «gromlet» om synd og hor...

Det ble også mumlet om «p-piller» og «abort» men slikt ble ikke utførlig forklart for oss unger...

Gebiss var ikke uvanlig blant ungdom og industrien opplevde en fabelaktig vekst. Det var industriarbeidsplasser der folk i dag sitter og drikker øl i byene, ting ble bygd og produsert av arbeidsfolk som var fast ansatt og bygde fremtiden for seg selv og sin familie fundert i arbeidsplassen de hadde. En byggherre på den tiden måtte finne seg i å vente til bygget ble ferdig.

«Fremmedarbeidere» fantes ikke, det var noen som fortalte om noen pakistanere som visstnok hadde kommet til Oslo, men ingen syntes det var skummelt...

Datamaskiner fantes det bare noen få av i verden og de var noe infernalsk store og trege, ingen skjønte riktig hva vi skulle med dem.

De voksne ga stort sett blaffen i alt med for store vyer og ambisjoner, folk hadde stort sett nok med sine egne liv og sine nærmeste – og fremdeles så fikk banditter og mordere sine velfortjente straffer...!

Jeg husker spenningen rundt dette. Apollo 8 gikk ti ganger rundt Månen, og hver gang Borman, Lovell og Anders forsvant rundt Månens bakside mistet Houston all kontakt med dem.

På det fjerde omløpet skjedde noe som ingen egentlig hadde planlagt. Da Apollo 8 kom rundt Månen fikk Bill Anders plutselig se Jorden stige opp over månehorisonten, og med Hasselblad-kameraet sitt tok han det som skulle bli et av de mest berømte fotografiene som noen gang er tatt – «Earthrise».

Og julaften satt vi og så bilder fra Månen mens de tre astronautene leste fra skapelsesberetningen. Jan P. Jansen og Erik Tandberg forklarte oss hva som foregikk på TV, og for en guttunge ute på Sørburøy var dette nesten ikke til å fatte.

Men jeg husker noe annet fra akkurat den julaften enda bedre.

Når gavene og alt det der var ferdig, pleide jeg alltid å gå bort og besøke tanta og onkelen min og bestemor og bestefar. Denne julaften gikk jeg ut på trappa og ble stående og se opp på Månen. Den var nesten full og lyste på himmelen over Sørburøy.

Og der sto jeg, sju år gammel, og tenkte på at akkurat der oppe fløy det tre mennesker rundt Månen.

Ikke på TV. Ikke i en film. De var virkelig der oppe.

Frank Borman, Jim Lovell og Bill Anders.

Jeg glemmer det aldri.

Men de skulle hjem igjen også. På det tiende og siste omløpet forsvant Apollo 8 enda en gang bak Månen. Der, helt uten kontakt med Houston, skulle de starte den store motoren og gjøre den avgjørende brenningen som skulle gi dem nok fart til å bryte ut av månebanen og sette kursen hjemover.

Nede på Jorden kunne ingen gjøre en dritt. De måtte bare vente.

Motoren startet. Brenningen var vellykket. Og da Apollo 8 kom fram fra Månens bakside og radiokontakten kom tilbake, kunne Jim Lovell – senere kommandør på Apollo 13, som virkelig fikk trøbbel på sin måneferd – fortelle Houston:

«Please be informed there is a Santa Claus.»

Apollo 8 var på vei hjem.

Og mange hevdet at de tre fryktløse astronautene på Apollo 8 faktisk «reddet hele året»...

For 1968 hadde vært et helvetes år. Det var opptøyer i USA og Frankrike, Vietnamkrigen raste og døde amerikanske soldater ble sendt hjem i hopetall. Martin Luther King ble skutt på en balkong i Memphis, og bare et par måneder senere ble Robert Kennedy skutt på Ambassador Hotel i Los Angeles av Sirhan Sirhan.

Alt dette bare noen få år etter at broren hans, president John F. Kennedy, ble skutt i Dallas av Lee Harvey Oswald – som igjen ble skutt og drept av nattklubbeieren Jack Ruby før han noen gang kom for retten for Kennedy-drapet.

Og så, helt på tampen av dette forferdelige året, dro tre mennesker til Månen.

Nesten seksti år senere skulle akkurat denne julaften, og de tre astronautene som leste skapelsesberetningen mens de fløy rundt Månen, dukke opp igjen og inspirere meg da jeg skrev en sang.

Men det er en annen historie...

Så kom Apollo 9 i mars 1969. Da fløy James McDivitt, David Scott og Russell Schweickart rundt Jorda og testet månelandingsfartøyet «Spider». Jeg husker at jeg fulgte med da de koblet det fra Apollo-fartøyet, fløy det for seg selv og koblet seg sammen igjen. Dette var jo fartøyet som noen måneder senere skulle gjøre det mulig å lande mennesker på Månen.

I mai kom Apollo 10, den siste generalprøven. Thomas Stafford, John Young og Eugene Cernan fløy helt til Månen. Stafford og Cernan krøp inn i månelandingsfartøyet «Snoopy», koblet seg fra John Young i kommandoseksjonen «Charlie Brown» og fløy ned til omtrent 15 kilometer over måneoverflaten.

De gjorde omtrent alt Apollo 11 skulle gjøre et par måneder senere – bortsett fra å lande.

Og så kom juli 1969.

Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins dro av gårde med Apollo 11. Collins ble igjen alene i «Columbia» rundt Månen mens Armstrong og Aldrin gikk ned mot overflaten i «Eagle».

Jeg husker navnene. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. Jeg husker spenningen da «Eagle» gikk ned mot Månen, og jeg husker ordene som fortalte hele verden at de faktisk hadde klart det:

«Houston, Tranquility Base here. The Eagle has landed.»

De var nede.

Vi hadde for anledningen TV-en på kjøkkenet, så vi satt på kjøkkenstoler og fulgte med på denne åndeløst spennende tildragelsen, og jeg kommer aldri til å glemme denne kvelden.

Og noen timer senere husker jeg Armstrong på stigen og de kornete TV-bildene da han satte den ene foten ned på Månen og sa ordene som hele verden etterpå lærte seg:

«That's one small step for man, one giant leap for mankind.»

Vi hadde startet tiåret med én norsk TV-kanal, dårlige antenner og bilder fulle av snø.

Før tiåret var over satt vi hjemme på Sørburøy og så et menneske gå på Månen.

Det var '60-tallet det...

– Helge Wærøy