Gamle Rosendal kino ble til et teater...

Jeg er slett ikke sikker på om jeg liker det som skjedde med den gamle kinoen der jeg hadde min uforglemmelige debut som kinogjenger. At Rosendal, ærverdige Rosendal kino skulle ende opp som en mere "finkulturell" tumleplass.... det er pinadø nok av dem fra før! Men det er dog min ringe mening.

Jeg synes Rosendal kunne ha fått forbli en bydelskino som i gamle dager; der det kunne vært stoler som gir tresmak i ræva, og totalt usnobbet. Dette hadde Trondheim hatt råd til; en kino som på mange måter hadde vært en "tidsmaskin" og som kunne vist gamle klassikere hva filmer angår. Gjerne med kun kontant billettsalg gjennom et "snakkehull" i en glassvegg, med sånn passe "du må gjerne dra til Helvete-tryner" innenfor! Og vakter med "blankskjermluer" og pondus!

Så kunne moderne kinoer uten sjel vist filmer der helikoptere strømmer ut av ræva på Helten, og zombier flyr rundt i en virtuell virkelighet som er laget av datamaskiner, akkopagnert av musikk laget av folk som ikke greier å få en blokkfløyte til å låte rént en gang. Som f.eks. han fyren fra Bergen som har et "artistnavn" som får meg til å tenke på diverse klystér-midler som vi brukte på "krøttera" i gamle dager.

Men jeg er sikkert alt for nostalgisk og gammeldags. Men Rosendal var kinoen der jeg for første gang i mitt; etterhvert småsyndige liv, fikk se en film på et lerret!

Jeg hadde opp til da bare sett filmer på et laken festet med tegnestifter over den grønne tavla i det eneste klasserommet på barneskolen ute på den øya der jeg vokste opp! Jeg husker at en gang så var lakenet også hullete.... Det ble nemlig vist film der når Redningsselskapets generalsekretær én gang i året kom utover for å hente pengene som kjerringene i "Redningsskøyte-foreningen" hadde samlet inn ved hjelp av loddesalg på hjemmestrikkede sjøvotter og tombola!

Da var det "fest" med basar og "småbrød" til salgs. (Les: småkaker til kaffen) Dette var lenge før grillpølsenes, gryterettenes og pizzaens tid ute på øya der jeg vokste opp! Kebab hadde vi heller aldri hørt om og ikke Taco. Jeg er ikke så sikker på om så mange visste hvor f.eks. Tyrkia og Mexico var engang! Folk kjøpte "tekake, "formkake", "mandelsstang" og svart kaffe; -og ferdig med det!

Filmene som ble vist var de samme hvert år; bare med en bredere og bredere "støystripe" i kantene grunnet slitasje! Det var en "Donald-film", "Tom og Jerry" og "hovedfilmen" var gjerne en heroisk film som handlet om en dramatisk redningsaksjon til sjøs, med en redningsskøyte som het "Skomvær" med et eller annet romertall bak navnet.... Vi ungene var like storøyde, forventningsfulle og imponerte hver gang. Det tok også noen år før jeg skjønte hvorfor generalsekretæren var AKKURAT likedan på håret hvert eneste år. Vi hadde ikke hørt om parykker eller tupéer heller....

Tenk da; hvordan det var; da jeg som 13-åring en vakker augustkveld skulle på kino for første gang i "Byen". (Les: Trondheim) Og det var på Rosendal kino! Det var selveste Clint Eastwood i hovedrollen i "For En Neve Dollars". Problemet var at jeg altså var 3 år for ung; da aldersgrensen på filmen var 16 år.... Følget jeg hadde på denne; min premiere som kinogjenger, var en ekte tjuagutt fra Bergen ved navn Egon! Den Egon jeg kjente, hadde i likhet med sin mer berømte navnebror fra filmens verden, overhodet ingen begrensninger! Han var trygg og bred, rolig og verdensvant, og var også nesten 17 år! Skinnjakke hadde han også! En jævla tøffing rett og slett! Jeg hadde "parkas", samme type halvfrakk som Fleksnes har udødeliggjort, og disse helvetes jakkene hadde den funksjonen at fôret kunne fjernes i dem om sommeren. Dermed så var jeg fordømt til å bruke denne munduren året rundt helt til jeg vokste utav den! Og når den da ble kjøpt litt i største laget, for at "man skulle ha litt å vokse i" så kan jo hver og én addere ihop hvor "hjelpesløst forbanna drittlei" jeg var av denne jakken! Fargen var mørkegrønn! Og denne jakken er det nærmeste av barnemishandling som jeg har vært utsatt for! En svett burka er rene festen i forhold til denne jævlade parkasen! I tillegg til denne forbanna "kaftanen" hadde jeg en mørkeblå bukse som var "omsydd" etter søsteren min. Og jeg hadde blå "turnsko" med hvit tommehøy gummikant fra bakken og opp til skotøy. Disse skoene matchet i hvert fall buksene. Men selv om jeg ikke hadde så enormt mye peiling på moter og kleskode; så var det ingenting i veien med synet mitt! Og jeg så rimelig kjapt da jeg kom til "Byen" at i gatene så var det INGEN som var kledd like, la meg kalle det "gammelmodig", som meg....

Da jeg kom til kinoen og vi skulle kjøpe billetter, da var jeg så nervøs at jeg nesten hakket tenner. Egon så dette og han sa: "Overlat snakkingen til meg! Du holder helt kjeft uansett hva som skjer! Han stilte seg bredbent foran billettluken som var en glassplate med en runding der det sto: "Tal her". Han forkynte at han skulle ha én billett til filmen til den meget myndige damen som satt innenfor! Deretter var det min tur. Jeg nådde ikke helt opp til "Tal her-rundingen heller; så jeg prøvde å få øyekontakt med damen innenfor glassveggen under denne flensen som så ut som innfatningen til et "ko-øye" rundt "Tal her-åpningen". Samtidig som jeg skulle kneppe opp jakkelommen der jeg hadde "hestehandler-pungen" jeg hadde fått av bestefar der jeg hadde myntene. Og jeg måtte også knappe opp den andre lommen der jeg hadde "tekneboken" som pappa kalte pengeboken, der jeg hadde min relativt beskjedne formue i sedler. I denne helvetes "tekneboken" var det selvsagt ikke plass for mynter!

Jeg husker damen bak glassveggen hadde de strengeste horn-brillene jeg noensinne hadde sett! Det kostet 25 kroner pr. billett! To "Fritjof Nansen-tiere" og en femkroning. Det var nesten alle pengene jeg hadde med meg til Byen. Hun sa: "Billett"? -og jeg turde ikke å si noe, så jeg bare nikket! Jeg tenkte at NÅ; nå blir jeg avslørt, ydmyket foran alle andre i køen, (og det var helvetes mye folk som sto bak meg) og vaktene kom sikkert til å grabbe tak i meg i "huet og ræva" og slenge meg, parkasen, tekneboken og hestehandler-pungen i en eller annen form for arrest! Sannsynligvis kom jeg i fengsel også!

"Damen"; om jeg kan beskrive henne slik, formelig SPIDDET meg med blikket bak sjøgrønne, tykke brilleglass, men sa ingen ting. Hun tok imot pengene og scrollet med en raspende lyd frem en billett fra en metallsylinder som hun ga meg! Jeg hadde fremdeles ikke sagt så mye som et pip, og ikke nådde jeg opp til "taleluken" heller! Jeg begynte å kjenne en spirende følelse av at dette kanskje kom til å gå bra....

Men hvor lenge var Adam i Paradis er det noe som heter..... for da jeg tok imot billetten fra spalten like over disken så kom det med en metallaktig stemme, antakelig pga glassplaten: "Er du gammel nok; er du 16 år?" Jeg fikk ikke frem en lyd! Jeg er til denne dag sikker på at hjertet mitt rett og slett stoppet! Da hørte jeg en syngende setning på kav bergensk bak meg: "Ja; han er 16 år; han er snart 17 år den karen der! Jeg holdt på å ramle om av beflippelse! Snart 17 år liksom! Jøss!

Og damen svarte sylskarpt: "Kan han ikke svare selv?" Hvorpå Egon svarte like rolig som Neil Armstrong snakket da han holdt på å lande i "Stillhetens Hav" på Månen: "Nei, han kan ikke snakke han; han er helt stum denne karen der"!

Damen bak glassveggen ble så perpleks at hun ble sittende å gape; og jeg greide med et nødskrik å tøyle panikken; og så kjente jeg et myndig grep i skulderen og en avslappet stemme som sa: "Nå går vi og setter oss"! Vakten som tok imot billettene da vi gikk inn i kinosalen gadd knapt å kikke på oss; og dermed var jeg inne på min første kinoforestilling. Og FOR en film! Clint Eastwood var i storslag; og jeg tror faktisk også jeg så en pupp; og jeg vet med sikkerhet at jeg så et par smekre damelår! Og dæven hvordan gutta skjøt og sloss som faen på tørre never! Hvilken opplevelse for en underutviklet guttunge fra havet!

Men jeg turde ikke å si så mye som et eneste ord under filmen. Og jeg turde heller ikke si et eneste ord før vi var minst hundre meter fra Rosendal etter at forestillingen var ferdig.

Så hvis "Clinter'n" var bra den kvelden; så synes jeg pinadø jeg spilte "stum" helt perfekt selv også.... Jeg vil betrakte meg selv som feilfri, som en av de hittil få ganger i livet...

– Helge Wærøy